"... DU er fast bestemt på å bringe blodet fra denne mannen over oss." (Apostlenes gjerninger 5:28)

 
Yppersteprestene, fariseerne og de skriftlærde hadde alle konspirert og lyktes med å drepe Guds Sønn. De var blod skyldige på en veldig stor måte. Likevel her spiller de offeret. De fremstiller seg selv som uskyldige ledere som bare gjør jobben sin. De var tross alt den utnevnte kommunikasjonskanalen mellom folket og Jehova, ikke sant? Hvor urettferdig av disse ringe vanlige folkene å prøve å klandre dem for det som skjedde. Jesus førte alt ned på seg selv. De jødiske lederne visste det. Nå disiplene undergravde folks tillit til sine ledere som Jehova selv hadde utnevnt over sin hjord. Hvis det virkelig var et problem, burde disse såkalte apostlene vente på at Jehova skulle rette opp det. De skal ikke løpe foran. Disse jødiske lederne hadde tross alt oppnådd så mye. De hadde det fantastiske tempelet, et vidunder fra den antikke verden. De hersket over et eldgammelt folk, som var bedre og mer velsignet enn noe annet folk på jorden, inkludert romerne. Disse lederne var Guds utvalgte. Og Guds velsignelse var tydelig over dem.
Hvor urettferdig, hvor ondskapsfull av disse disiplene til den såkalte Messias å prøve å gjøre dem til å være den dårlige fyren.
Så hva reagerte disse fattige, hardt utførte, trofaste tjenerne til den allmektige Gud overfor bevisene disiplene la fram? Vurderte de skriftreferansene som ble brukt for å støtte disse utfordrernes stilling? Nei, de ville ikke høre noe på dem. Vurderte de bevisene på hellig ånd som disse utførte mirakuløse helbredelser med? Igjen nei, for de vendte blinde øye for slike hendelser. De vil ikke gi noen argumenter som testet deres komfortable selvoppfatning og risikerte deres glade stilling. I stedet pisket de disse mennene, og da det ikke stoppet dem, myrdet de en av deres antall og satte deretter i gang en ond forfølgelse mot dem. (Acts 5:40; 7:54-60; 8:1)
Høres noe av dette kjent ut?

Fra w14 7 s. 15 Bildetekst: "Unngå å diskutere med frafalne"

Fra w14 7 s. 15 Bildetekst: “Unngå å diskutere med frafalne”


Denne iscenesatte illustrasjonen viser utsatte vitner som tappert tåler den verbale forfølgelsen som de onde, uregjerlige frafalne bringer over dem. For rundt tretti år siden var det grupper som handlet på denne måten, plukket distriktsstevner og til og med Betel-kontorer. I dag er det mange nettsteder som angriper det styrende råd og deltar i vitnesbyrd. Organisasjonen har imidlertid lite å frykte for slike. Faktisk har de det bedre på grunn av dem, for disse angriperne støtter illusjonen om at vi blir forfulgt. Å bli forfulgt betyr at vi har Guds godkjennelse. Det hjelper oss å spille det velsignede offeret.

“. . ... “Glade er DU når folk irettesetter DEG og forfølger DEG og lyverig sier alle slags onde ting mot DEG for min skyld. 12 Glede og hoppe av glede, siden din belønning er stor i himmelen; for på den måten forfulgte de profetene før DEG. ”(Mt 5: 11, 12)

Omvendt, hvis vi er de som forfølger, kan det ikke bety at vi har Jehovas velsignelse og godkjenning. Tanken om at sanne kristne forfølger noen er et anathema for oss. Falsk religion forfølger sanne kristne. Det er en av måtene vi har for å skille ekte kristendom fra den falske typen. Så hvis vi blir sett på å forfølge andre, vil det ikke gjøre oss bedre enn religionene vi ser ned på.
Derfor må vi spille offeret og male alle som er uenige med oss ​​som en hyklerisk, frafallende slange i gresset, for å gjøre våre liv elendige, undergrave vår tro og ødelegge vår religion. Så hvis noen er uenige i en lære, selv på en sunn bibelsk grunnlag, er vi betinget av å se på ham som om han var en av de sinte demonstrantene som er avbildet ovenfor. Han er forfølgeren, ikke vi.
Imidlertid er det en voksende virkelighet som truer med å ødelegge dette nøye konstruerte og bevarte selvbildet.
Jeg kan snakke fra personlig erfaring så vel som fra førstehånds rapporter fra kjente og pålitelige kilder om at det allerede foregår en stille forfølgelse i menighetene. Inspirert av artikler og illustrasjoner som de vi nettopp har studert i Vakttårnet, juli 2014, utgav velmenende eldster som arbeider med den slags villfarne iver som Saulus fra Tarsus var kjent for aktivt å oppsøke alle som stiller spørsmål det som blir undervist.
Tenk deg å bli utnevnt til eldste, og deretter må du bli slått av avdelingskontoret fordi du tidligere hadde skrevet et brev eller to fordi du var bekymret for det skriftbaserte grunnlaget for en del undervisning som ble presentert i bladene. Før noen avtale vurderes, ser de først i filene sine. (Brev som er skrevet inn blir aldri ødelagt, selv om det kan gå år.)
Tenk deg at en nær slektning forteller kretstilsynsmannen om en privat diskusjon du måtte uttrykke betenkeligheter med en bestemt lære i en Vakttårnartikkel, og til slutt fjernet fra dine privilegier. Tenk deg å bli forhørt av to eldste om din «lojalitet til den trofaste og kloke slave», aka det styrende råd. Tenk deg å henvise til Skriftene, som de eldre nekter å lese og vurdere. Tenk deg å lage forsvarlige argumenter ved å bruke referanser fra publikasjonene bare for å få de eldste til å sitte stenet og ignorere logikken og resonnementet ditt. Hvordan kunne menn trent i å bruke Bibelen på døren, nekte å delta i en bibelsk diskusjon?
Årsaken til at dette skjer - angivelig om og om igjen - er at reglene endres når vi setter spørsmålstegn ved noen lære fra det styrende råd. Den enkle spørsmålet handler om å være en frafalt. Så alt som kommer ut av munnen, er plettet.  Vakttårnet har nettopp bedt oss om ikke å delta i debatter med frafalne, så de eldste slipper å resonnere skriftlig.
Jeg har hatt mangeårige pålitelige venner som forteller meg at selv om vi kan vise at en undervisning er feil, bør vi vente på at det styrende råd endrer den. Inntil slik tid bør vi godta det.
Offisielt anser vi ikke det styrende råd som ufeilbarlig. Uoffisielt innrømmer vi at de er ufullkomne og kan gjøre feil. Imidlertid behandler vi dem som ufeilbare i det virkelige liv. Ideen kan best oppsummeres på denne måten: "Behandle alt de lærer oss som Guds egen sannhet - inntil videre."
Når de blir utfordret, vil de spille offeret, den fattige forfulgte sanne troen. Men hvem blir egentlig prøvd og testet? Hvem blir pisket, mishandlet, foraktet og til og med metaforisk drept verbalt ved å bli avskåret fra slekt og slekt?
Organisasjonen er egentlig ikke bekymret for ekle, navnekalte frafalne. De liker dem fordi de gir en illusorisk godkjenningsstempel.
Det organisasjonen er dypt bekymret for er sanne kristne som setter Guds ord over menneskets. Kristne som ikke misbruker, skremmer eller truer, men som bruker et langt kraftigere våpen for å avsløre løgn og hykleri - det samme våpenet deres herre brukte når de konfronteres med andre lignende motstandere og motstandere: Guds ord.
Gang på gang får vi rapporter som viser at de eldste ikke er i stand til å beseire disse trofaste skriftstedets argumenter. Deres eneste forsvar er å falle tilbake på taktikken deres kolleger i det første århundre brukte for å stille de kristne midt i blinken. Men hvis de holder på med det og ikke omvender seg, vil de møte et lignende nederlag og med all sannsynlighet en lignende dom.

Meleti Vivlon

Artikler av Meleti Vivlon.
    19
    0
    Vil elske tankene dine, vennligst kommenter.x
    ()
    x